Store kontraster i KSOs torsdagskonsert

Store kontraster i KSOs torsdagskonsert

Eldste verk fra 1902, yngste fra i fjor og ett fra 1959 hadde kanskje skremt noen av de faste konsertgjengerne, men de som var der fikk full uttelling.

Fædrelandsvennen 26.SEP.2019 23:54
AV Emil Otto Syvertsen

Det var påfallende labert besøk i parkett på denne konserten. Med Sibelius, Sjostakovitsj og norske Knut Vaage på programmet, hadde kanskje en del tenkt at dette ble vanskelig og tungt. På balkong var det
imidlertid ganske fullt, trolig av studenter som også ville glede seg over remix av cellokonserten etter at symfonikonserten var avsluttet. Honnør til
Kilden for å ha lykkes med å få flere unge inn i konsertsalen.

Knut Vaages stort anlagte “Orkesterdialogar” – et verk på 20 minutter – ble uroppført i fjor med Stavanger Symfoniorkester med Eivind Gullberg
Jensen som dirigent. Verket er også blitt til i en dialog mellom Gullberg Jensen og komponisten.
Musikken er klang-basert, har noen faste holdepunkter som kommer igjen, er ganske fritt i tonalitet, og kan gjerne oppleves som en form for
naturlyrikk, ikke minst fordi det blåses i blåseinstrumenter uten lyd, det klinger i tåkelur eller for den saks skyld i alarmer, her er mangfoldige tolkningsmuligheter i et rikt og etter mitt skjønn ganske velstrukturert partitur.

Solocellisten Alban Gerhardt fra Tyskland imponerte voldsomt i Sjostakovitsj’s Cellokonsert, ikke minst i den svære solo-overgangen mellom andre og tredje sats. Da han dertil kvitterte for jublende applaus med en sats fra en av Bach’s solo cello-suiter, og enda et virtuost lite
stykke av mester Rostropovich selv, ble det stående applaus og jubel i lange tider.

Så kom Sibelius kraftfulle andre symfoni til slutt, og da var altså kveldens solist ikke snauere enn at han syntes det var så moro å spille med KSO at han bad om å få være med i cellogruppen. Symfonien er omfattende, voldsom, energisk, patriotisk – ja man finner saktens gjenklanger av Finlandia som var skrevet tre år før denne symfonien. Og en utladning ble det i samspillet mellom våre symfonikere og Gullberg Jensen. Man forstår hans internasjonale suksess når man ser ham dirigere.

Jeg har lyst til å nevne at konsertene denne høsten er lyssatt annerledes enn vi har vært vant til. Før var det ofte det litt kalde led-lyset som dominerte. Nå brukes lamper på notestativene, og farvet lys på orkesteret, dertil ulike kreasjoner som varierer fra sats til sats. Jeg syns det er et fremskritt. En skal bare være varsom med å gjøre alt for mye lysshow ut av det.

https://www.fvn.no/kultur/i/8mWgmd/store-kontraster-i-ksos-torsdagskonsert