Når man parer to så meritterte kunstnere som Eivind Gullberg Jensen og Leif Ove Andsnes, er man garantert en stor opplevelse.

Når man parer to så meritterte kunstnere som Eivind Gullberg Jensen og Leif Ove Andsnes, er man garantert en stor opplevelse.

Programmet var satt opp uten ouverture og vi ble uten videre kastet inn i Mozart c-moll pianokonsert. Den er ikke av de mest spilte, men like fullt en av mesterens aller mest innovative komposisjoner. Det viser seg allerede i hovedtemaet der alle tolv tonene i skalaen forekommer i løpet av de første elleve taktene, og tonespråket er gjennomgående mer kromatisk enn vi er vant til fra Mozarts tidligere konserter. Det meste er skrevet og lest om Leif Ove Andsnes’ briljante ferdigheter.

Kontrollen og det musikalske fokuset er praktisk talt fullkomment, og selv de mest intrikate passasjer så lekkert utført teknisk at knapt noen i verden i dag gjør ham det etter. Høydepunktene var nok kadensen i første satsen og den poetisk melankolske Larghettoen. Så kan det muligens diskuteres om ikke noe mer uforutsigbar fabulering og spontanitet i de raske satsene kanskje hadde gjort uttrykket enda mer engasjerende?  Orkesteret bidro med lekkert akkompagnement der spesielt messingen bidro sterkt til et til tider nesten aggressivt lydbilde. For Andsnes var denne framførelsen som en generalprøve å regne før han om et par uker legger ut på en syv konserter lang turné med Mahler kammerorkester til bl.a. Paris, Milano og Praha. Som ekstranummer fikk vi Mozarts velkjente Rondo i D-dur, like perlende virtuos som pianokonserten.

Kontrasten til Igor Stravinskijs «Dumbarton Oaks» var ikke så stor som man kanskje kunne ha forventet når det skiller 150 år i tid. Dette kvarter lange verket er komponert i hans neoklassiske periode (visstnok inspirert av J.S. Bachs «Brandenburgerkonserter») for et mindre «coronaensemble» med bare ti strykere og en liten blåserbesetning. Alle de tre satsene låter umiskjennelig Stravinskij med et litt kjølig uttrykk preget av dansende rytmer, skiftende taktarter og skarpe dissonanser som kunne minne om mer kjente verk som «Soldatens historie» og «Salmesymfonien».

Fædrelandsvennen 0. mai 2021