Takk for fyrverkeriet Vårt Land 7-January-09 by Olav Egil Aune Hadde han bare vært en komet, den norske dirigenten Eivind Gullberg Jensen – som få her har hørt om, men som legger europeiske orkestre for sine føtter for tiden. Da kunne uvitenheten forsvares. Men han er en stjerne, en fullbefaren dirigent, som fikk Oslo–filharmonien til å skinne, smelte, hvirvle seg ut i mild smektende klang og rivende rå rytmer denne uka. Alltid en ramme. Unge dirigenter kan være så mangt. For eksempel noe i nærheten av en hjulvisp, som pisker orkesteret i mål, og så går man hjem igjen like tom i kroppen som da man kom. Eivind Gullberg Jensen gløder og får det til å gløde, han viser at det kan ligge mye kjærlighetslengsel i en orkesterklang. Han vet også at det blir ikke god musikk uten at den er litt faretruende. Og så kan han noe om form. Uten fast form, renner alt vekk. Det går an å si med Storm P at «kunsten kan være nokså stor. Det er dog alltid en ramme om den». Smektende? Gullberg Jensen og hans musikere fylte nettopp rammen denne kvelden. Det var et av disse øyeblikkene hvor man ikke tenker på om det er godt eller dårlig, kunst eller ikke kunst. Det er simpelthen det det er. Eller det det er bestemt til å være, når det har gått gjennom et sinn og en kropp og er fordøyd og foredlet. Og det er med kunsten som med alt mulig annet – vil en beskrive, forstå eller endre noe, må man være fortrolig med naturens grunnleggende formprinsipper. Han har og gjør alt sammen. Ble det for smektende? Nei, det tåler vi da. Hit igjen. Det var altså en glo av en Rumensk rapsodi (Enescu), Grieg med alle melankoliens undertoner, ellevill Bernstein før det reiste seg med hel og full bredde i en frodig tolkning av Richard Strauss suite fra Rosenkavaleren. Det siste var naturligvis prøvestenen. Den svenske scenepersonligheten og sopranen Kerstin Avemo sang Grieg med trygg tyngde og glassklar, nesten vibratoløs vakker stemme. Og Bernstein med tilsvarende frekkhet. Bring dem tilbake. [back to reviews]