Mest bravur Dagbladet 19-February-10 Ståle Wikshåland Hélène Grimaud spilte opp til det feiende og flotte i Schumanns Klaverkonsert. Og med Eivind Gullberg Jensen i spissen for Oslo-Filharmonikerne hold de seg stort sett der i går kveld, ved verkets bravur-karakter. Grimaud selv hadde et myndig grep om klaveret, flott i anslaget og briljant i utførelsen. Gullberg Jensen og orkestret fulgte opp, men ble kortpustet i fraseringen. Bare unntaksvis, i de langsomme partiene i Første sats og i det langsomme Intermezzo'et, fikk vi samspill mellom solist og orkester som pustet friere. Da ble vi minnet om at det finnes flere poetiske dimensjoner ved denne musikken enn hva kveldens utøvere siktet seg inn mot. Det kortpustede i orkestret forlenget seg inn i Tsjaikovskijs Første symfoni, i hvert fall i første sats. Men så løsnet det for både dirigent og orkester, musikken begynte å synge sin dype, mystiske sang og musikerne strakte frasene ut i hele sin lengde. Da får det ikke hjelpe at dette ikke akkurat dreier seg om Tsjaikovskijs mest dypsindige verk. For her hørte vi gjenklang av orkestrets storhetstid, nettopp med denne komponisten under Mariss Jansons. [back to reviews]